onsdag 17. oktober 2012

"I dag" på baksiden av Klassekampen 16.10.2012


Det lukter

Fårikållukta henger i lufta lenge etter at vi har spist og resten er fordelt i porsjonsbokser til fryseren. Selv om vi lufter. Fårikål er godt, men jeg vil ikke spise det flere dager i strekk. Det gjorde pappa. Han var sjømann, eller «offiser i handelsflåten» som mamma presiserte. Han var hjemme et par dager av gangen, en eller to ganger i året. Da fikk han livretten sin, fårikål. En kjempegryte. Pappa syntes den var best tredje dagen, når den var kokt opp så mange ganger at den var blitt brun og det bare var kål igjen. Da puttet mormor en liten boks suppeboller eller en oppskivet medisterpølse oppi, for å utnytte alt. Pappa skrapte gryta. Så ble det ikke fårikål før neste gang han kom hjem.

En annen lukt jeg forbinder med pappa kjente jeg på en sommerseiltur forbi Slagentangen for etpar år siden. Der lå en diger lastebåt på reia, dvs. for anker et stykke utenfor havna, de hadde nok maskinsjau ombord, for det luktet kraftig av olje, diesel og rust. Sånn luktet pappas hender. Kraftige klubber med olje i hver fure, i hver pore. De rakk sjelden å bli helt rene før han dro igjen. Skipper'n-underarmene hans var brune av sola, han seilte oftest på tropene. Men hadde ingen tatoveringer, det var han stolt av.

Nå er det jeg som har brune armer og bein når jeg kommer «hjem» fra min subtropiske øy, på høstferie. Det regner og sludder sidelengs og jeg vil ikke ut. Heller tåle fårikållukta, selv om den, samt lukta av stekt løk og kålstuing er noe av det kvalmeste jeg vet. Takke meg til hvitløk, tomater og friske krydderurter. Appelsinblomster og åpent hav. Fra den lille balkongen min på øya mi kan jeg skue mot horisonten rett vest.

Der borte gikk for noen år siden en president på talerstolen i FNs generalforsamling og erklærte at det luktet svovel etter forrige taler, /El Diablo/. Slett ingen dårlig metafor, daværende USA-president laget et helvete for svært mange mennesker i det han selv definerte som /ondskapens akse/. Men han som viftet vekk dunsten av svovel på FNs talerstol har nettopp blitt valgt til president for fjerde gang i Venezuela, med solid flertall, i et eksemplarisk gjennomført demokratisk valg med usedvanlig høy deltagelse. Ingen brunfarge der, den skimter vi derimot flere steder i Europa – igjen. Og den vonde lukta sitter i neseborene. Selv om vi lufter aldri så mye.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com