Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 6. juni 2011.

De hører ikke til her 

  - Kan vi ikke bare bli enige om å fjerne dem, alle sammen. De er så mørke og truende. Og de hører ikke til her i det hele tatt. Han sa det med dypt alvor, Olsen. Andre mente at det måtte da bli opp til enhver å velge sine omgivelser. Men mørke og truende kan de se ut, det var alle enige om, når det er mange av dem og det er mørkt. Høye og sterke står de der, i klynge, som en vegg du helst går utenom.

Men hva med de derre fargerike, bråkete nomadene som gjør rent bord der de kommer og fortrenger alle andre? Står der og gjør seg til i sin høylydte, spjåkete fargeprakt, de skulle aldri vært sluppet inn i det hele tatt! Det verste er jo at man har åpnet grensen og spredd dem utover bevisst! Sånn som de formerer seg! Og stjæler!

Men de arbeidssomme bleke vil vi ha! De kan godt være brune utenpå, men de må være hvite inni. Det er jo de som har bygget landet, med sin flittige nøysomhet. De har alltid kunnet slå rot i den karrigste jord, forbedrer den og formerer seg passelig. De strutter av velvære om sommeren, men resten av året holder de seg i ro innendørs og sørger for at vi overlever. I alle fall var det sånn før. Men nå har det vært så mye innavl på dem at de råtner innenfra. Så vi må sette inn tiltak for å holde dem rene og friske, få dem til å bli flere, større og mer hardføre. 

Ja, vi må rett og slett krysse dem med andre sorter, flytte på dem, ikke drive ensidig potetdyrking, variasjon og mangfold er viktig. Poteten har ikke vært i dette landet mer enn ca 250 år, likevel er den heilnorsk. 

Den fargesprakende lupinen var en ettertraktet staude, den selges også til høye priser i hagesentrene. Min mormor elsket den og ville ha alle varianter. Men at den ble sådd i mengder langs tørre motorveiskråninger, som utover sommeren eksploderer i alle nyanser fra hvit via rosa til lilla og blå, det irriterer mange. Fordi det tuslete norske ugraset bukker under.

Og selv om granen er eldre i landet enn poteten, og blir importert fra Danmark for å stå og drysse i stuene våre til jul, er den også fremmed når den brer seg naturlig i norsk natur fordi den tar utsikten fra hytteeierne. Naturlig lagring av CO2? Ozonproduksjon, friskere luft? Granskogsus? Bare tull.

Nei, vekk med dem, alle sammen. Inntrengerne. La oss være enige om det. Steng grensene.

Lillibeth Lunde

Verdensborger

Fra arkivet; "I dag" på baksiden av Klassekampen 28. november 2008. Min første selvstendige tekst på trykk i denne spalten. Ali Esbati var debattredaktør, Hilde Reinertsen red. sek. for spalten.

MASKEN

• Følg med nå. Det der har tatt lang tid.

Idet bussen stanser på holdeplassen bemerker hun dette. Han nikker, han har også sett den unge jenta som står der i høstkvelden. Busslyktene fanger langt, lyst hår omhyggelig dandert i sirlige lange lokker og en glatt lugg over pannen til den ene siden, alt fiksert med spray. Ansiktet lyser hvitt. På nærmere hold ser man omhyggelig nappede øyenbryn markert lett med grå blyant, diskret highlighter under, som umerkelig går over i nydelig avbalansert øyenskygge mot vippekanten, den er også markert med grå kajal, nesten usynlig. Foundation og lett rouge jevner ut alle fargeforskjeller i huden, som ser helt glatt ut under det lette, lyse pudderet. Ubevegelig munn med nøyaktig opptegnet amorbue og diskret rosa lipgloss. Øynene er store og åpne og ser tomt rett framfor seg idet hun entrer bussen forsiktig så ingenting skal komme i uorden, verken håret, den lille lekre kjolen, de svakt skimrende strømpene eller de blanke, høyhælte skoene med sløyfer øverst på hælen. 2008-Oslo-utgaven av Prøysens Jinte i Sønnavind.

• Og så er resultatet så begredelig.
  
• Å pynte seg til fest er ingen spøk. Jeg har også stått i timevis foran speilet for å få alt perfekt. Dyrt er det også. Vi snakker både hair-extension og kostbar make-up her. Kanskje en peeling.
  
• Hun er jo så ung. Hva skal hun med det.
  
• Det står så mye på spill. Masken må være gjennomført.
  
• Hun ser jo helt isdronning ut.
  
• Tenk om masken sprakk opp, om hun gned seg i øynene, pusset nesen, spiste mango med hele fjeset og vinden rev i stykker hengekrøllene så håret stod fritt til alle kanter.
  
• Da ville hun blitt vakker.
  
• Katastrofe. Tenk om noen lo.
  
• Iallfall ville noen turt å smile til henne.
  
• Dette er blodig alvor. Det er en uendelig sårhet, redsel og usikkerhet i denne masken. Hva har hun å beskytte seg med? Hva kreves av henne? Hun må se sånn ut, ellers vet hun ikke hva hun har eller hvem hun er. Se på plakatene rundt omkring her. Dette skal hun leve opp til. Det er ingenting å smile av.
• Men all denne omhyggelige makeup'en gjør henne anonym. Til tross for at hun er et blikkfang.
  
• Nettopp. Det er hele poenget. Like perfekt som alle de andre.

Bussen stopper, isdronningen går av og vakler ut i høstmørket på sine høye, tynne hæler. 



Lillibeth Lunde
lærer Ski vgs 

Fra arkivet: "I dag" fra Klassekampens bakside 21. september 2010.

Morra di!

Vi fablet om det. Å sende en hilsen til NRK-ledelsen på lufta den dagen vi sluttet. Vandrehistorien om den danske hallomannen som avsluttet sendinga med å be alle sammen kysse seg i røven verserte. Men ikke trodde vi noen virkelig kom til å gjøre det.

Håper Pia Beathe Pedersen har andre jobber i sikte. Tilbake til NRK kommer hun neppe. Kritiserer du arbeidsplassen din, må du omskolere deg. Men som Astrid Lindgren sa: «Noen ganger må man gjøre ting selv om de er farlige. Ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort.» 

Jeg skrev en semesteroppgave om tvilsomme holdninger i en skole for mindreårige asylsøkere, publisert på Skolenes Landsforbunds nettside. Ingen vits i å søke jobb i det skoleslaget i den kommunen mer. Men jeg er stolt av å ha skrevet dette, og følger opp i masteroppgaven.  Hensikten er selvsagt å oppnå en forandring, en forbedring.

Det tror jeg også er motivene til PBP.  Noen erklærer at hun må ha problemer med seg selv. NRK avfeier det hele som en personalsak. Men det hun sa og skrev er at forholdene vikarer jobber under er ille og sliter for mye på folk. Kjente toner. NRK er en attraktiv bedrift, man får høre at om du trekker deg gjør det ingen ting, det står hundre i køen bak deg. Slik at du smiler og bukker og neier og står på til du enten stuper eller klarer å sjarmere deg inn i lederstilling.

Jeg var «fast vikar» fra 1975 til 1987. Det ga ikke ansiennitet, NRK fikk ingen forpliktelser overfor meg. Dette var i stillingsstoppens tid. Endelig ble en stilling ledig, NRK delte den i to halve, vips to halve vikarer i tillegg. Etter 3 år plusset en redelig redaksjonssjef på den halve jeg fikk med 20%. Men rett til 100% ? Glem det.

En gang kalte den nye, unge red.sjefen meg inn. Han mente at det tradisjonelle programmet jeg da ledet trengte en ansiktsløftning, og selv om jeg kunne ha vært mora hans var det han som hadde makta. En annen gang, da jeg ikke møtte til et sjampisseminarcruise på fjorden på min fridag, ble det personalsak. Den unge damen som ordnet det fikk en nyopprettet stilling som Kompetansesjef, og fortalte meg i 2001 at de ikke lenger hadde bruk for min spesielle kompetanse. Tilegnet gjennom 26 trofaste år i Huset. Det var bare å ta imot den lille deltidssluttpakka og tusle ut. Farvel men ingen takk. 

Lillibeth Lunde

(nå i både full og fast stilling i vgs.)

Kommentarer fra arkivet

To kommentarer til Lillibeths tekst
"Søster Elisabth visste"
fra henholdsvis
forfatteren Dag Skogheim og
medisineren Hans Christofer Børresen


Emne:Honning
man 9. nov 2009 

Kjære Bettamor
Dette var bra!
Direkte ut fra praksis med solid
begrunnelse.
Om du fortsatt er i praksis på sykeavdelinger ville det være på sin plass å høre mer fra deg.
Beste ønsker
Dag Skogheim


Emne: Honning
ons 11. nov 2009

Takk for artig artikkel om honningens antibakterielle effekt i KK 9. November!
Her er en kommentar: Jeg har ikke tid til noen egentlig gjenvisitt til vårt antibakterielle førstelinjeforsvar nå, men jeg var borti dette feltet for 5 år siden.

Disse små bakteriedrepende peptidene er visstnok insektenes eneste forsvar mot mikrober. Hos oss utgjør de (defensiner osv.) det såkalte konstitutive (medfødte) førstelinjeforsvar på slimhinner og i morsmelk. Dette visste man intet om i min studietid i 1950-årene.

Annenlinjeforsvaret består av bakteriedrepende celler og proteiner som kastes frem dit hvor mikrobene har trengt inn gjennom hud eller slimhinner.

Tredjelinjeforsvaret er da det adaptive immunsystem (antistoffer og celler). I min studietid kjente man bare den del av dette som virker inne i kroppen.

I 1960-årene og senere oppdaget man at det største adaptive immunsystem virker utenfor kroppen, nemlig på slimhinner og i morsmelk (sekretorisk immunglobulin A).

Vårt forsvar mot mikrober er altså organisert etter typiske militære prinsipper! Jeg tror at det pågår utviklingsarbeid med sikte på å renfremstille defensiner og lignende, og da må honning være aktuelt som råstoff!

Brannskader (og liggesår) må være et meget aktuelt innsatsområde. Det er påfallende at bakterier ikke kan bli resistente mot de små peptidene. Kan jeg ta meg tid til det, skal jeg søke litt på internett. Vet du noe nærmere om det?

Vennlig hilsen fra
Hans Christofer Børresen
(dr. med., tidligere overlege ved Rikshospitalet og professor ved Høyskolen i Oslo)

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 16. mars 2009

Utenpå hodet eller inni – hva er viktigst?

Jeg kan ikke på noen måte forstå hvorfor det er så forferdelig viktig for så mange å bry seg om hva andre har på hodet. Som lærer på mange ulike videregående og ungdomsskoler de siste årene har jeg sett utallige variasjoner over temaet, fra hijab i alle farger og størrelser via diverse caps og luer med symboler og merker på til trendy, strømpeliknende pannebånd i alle farger, det siste mest på gutta.

Jeg har aldri sett på noen av disse hodeplaggene som undertrykkende, bortsett fra at de fleste caps og luer gir uttrykk for vår vestlige verdens største religion, konsumismen, der det gjelder å ha den hotteste "brand" godt synlig i panna. Markedsliberalismens diktatur. Men dem om det.

Jeg tenker heller at disse usikre ungdommene leter etter en måte å vise sin identitet på, sin tilhørighet, et signal til de andre elevene om hvilken "klan" de tilhører, og den kan fort endre seg. Ofte kan det også være greit å skjule håret en ikke fikk dreis på denne morgenen. Og a propos det, hvorfor reagerer ingen på de store mengder stylingprodukter de stakkars ungdommene tror at de trenger å lesse oppi mankene sine, for at den skal se stivt rufsete ut på den rette måten akkurat nå? Jeg synes det er mye viktigere hva folk har inni hodet enn utenpå. Og min erfaring er at mange jenter med hijab har atskillig mer av det første enn jevnaldrende gutter med hårgelé. Og det har de tenkt å bruke. Hvis denne tøylappen gjør det lettere for jentene å delta i utdanning og samfunnsliv der de kan få brukt evnene sine, så halleluja og insh’Allah fra meg!

Kors og jesusbilder har jeg sett nok av gjennom min egen skolegang. De kristifiserte meg ikke. Unge høyre-jentene i klassen hadde høyhalsede cardigansett med emalje-snøkrystall på. Det fristet heller ikke. Lederen for det fysikalske trimsenteret mitt bærer et digert halskjede, et kors dekorert med mangefargede steiner. Jaja, det er hennes kors. Og Mona Levin og andre kan gå med det diskréte lille jødestjernesmykket sitt så mye de vil for meg. Har det forresten noen gang vært undersøkt om jødiske politimenn bærer den lille kalotten sin under uniformscapsen? Ville det påvirke jobben de gjør?

Lillibeth Lunde snikslamatør – eller snikislamatrise ?
bettamor@hotmail.com

Jeg fant en tekst som sto på Klassekampens bakside under vignetten "I dag" 9. november 2009. Altså for åtte år siden. Den passer i dag, det er forkjølelsestid på denne tiden av året hvert år, og jeg har "hanglet" en stund men står på som aldri før, det er jeg helt nødt til med den livssituasjonen jeg har akkurat nå. Denne teksten ble skrevet før alt hendte, før jeg ante at jeg kom til å bo og jobbe tre år på Gran Canaria, det var mye jeg ikke ante kom til å skje. Hadde jeg ant ville jeg sannsynligvis forsøkt å ta grep for å hindre det. Men jeg vet jo ikke om jeg hadde kunnet gjøre noe. Det meste vet vi ikke.

Men jeg vet en ting: Honning hjelper mot alt. Akkurat nå har jeg forkjølelsessår i nesa. Litt honning via fingertuppen både lindrer, smører og løser opp skorper. Særlig når honningen jeg ennå har litt igjen av er helt ren, original, ubehandlet, kjøpt direkte fra en småbruker på Cuba. Ikke visste jeg heller at jeg skulle komme meg dit, den gangen jeg skrev følgende tekst:

Søster Elisabeth visste.

Jeg har en tendens til å samle opp aviser og bla gjennom dem i ettertid før de havner i papirinnsamlinga. I Aftenposten for 21.04.2009 finner jeg følgende notis: "Sterilisert norsk skogshonning kan drepe gule stafylokokker som er blitt motstandsdyktige overfor antibiotika, viser en studie som er utført ved Ullevål universitetssykehus (...)"

Etter hjelpepleierskolen i 1971 jobbet jeg i ferier og helger mens jeg studerte. Min mentor i praksisperioden var søster Elisabeth, en erfaren Røde Kors-sykepleier som liknet Askepotts gudmor i Disneyfilmen, liten, rund og grå, kvikk i svingen og med gode, ofte ureglementerte løsninger på akutte problemer. "Ha på jod", sa hun. På den kirurgiske poliklinikken var det nemlig ikke noe som het engangs. Sprøyter og spisser ble lagt i bløt i såpevann, spylt gjennom med varmt vann flere ganger for hånd og sjekket om de fortsatt var spisse og hule før vi pakket og autoklaverte dem for ny bruk. Samme prosedyre for skalpeller. Vi både stakk og skar oss, men aldri fikk vi infeksjoner. Vi husket å jodde.

Ofte hadde jeg fastvakter på nettopp Ullevål. Det handlet mest om å snu tunge, slagrammede pasienter flere ganger i døgnet for å unngå liggesår. Likevel oppsto slike trykksår ofte, fordi blodsirkulasjonen er lav hos sengeliggende. Vi renset og vasket og smurte sårene med sinksalve med og uten tranvitaminer, men hadde først et liggesår etablert seg var det så å si uråd å bli kvitt. Skrekken var at det skulle gå "sykehusbakterier"i det. Jeg husket et annet søster-Elisabeth-råd: "Ha på honning" Vi prøvde dette og konstaterte at etter en natt med honning ble sårene rene og friske, nekrosen i kantene var hvit og vi snakket om hva som kunne være grunnen. En av teoriene var at sukkeret i honningen var mat for friske celler som fremmet tilhelingen av sårene. Men hvorfor ble de ikke infiserte? Senere lærte jeg om propolis, det stoffet biene selv produserer og smører rundt kubeinngangen for å stoppe bakterieangrep.

Om morgenen fikk vi skjenn av dagsykepleieren for uhygienisk søl. Turnuslegene smilte overbærende av vår overtro. Men nå er virkningen vitenskapelig dokumentert - og sterilisert, norsk skogshonning kjøpes på apotek. En kan ikke bruke helt vanlig honning må vite. Sånn som søster Elisabeth lærte meg i 1971.