torsdag 9. november 2017

Jeg fant en tekst som sto på Klassekampens bakside under vignetten "I dag" 9. november 2009. Altså for åtte år siden. Den passer i dag, det er forkjølelsestid på denne tiden av året hvert år, og jeg har "hanglet" en stund men står på som aldri før, det er jeg helt nødt til med den livssituasjonen jeg har akkurat nå. Denne teksten ble skrevet før alt hendte, før jeg ante at jeg kom til å bo og jobbe tre år på Gran Canaria, det var mye jeg ikke ante kom til å skje. Hadde jeg ant ville jeg sannsynligvis forsøkt å ta grep for å hindre det. Men jeg vet jo ikke om jeg hadde kunnet gjøre noe. Det meste vet vi ikke.

Men jeg vet en ting: Honning hjelper mot alt. Akkurat nå har jeg forkjølelsessår i nesa. Litt honning via fingertuppen både lindrer, smører og løser opp skorper. Særlig når honningen jeg ennå har litt igjen av er helt ren, original, ubehandlet, kjøpt direkte fra en småbruker på Cuba. Ikke visste jeg heller at jeg skulle komme meg dit, den gangen jeg skrev følgende tekst:

Søster Elisabeth visste.



Jeg har en tendens til å samle opp aviser og bla gjennom dem i ettertid før de havner i papirinnsamlinga. I Aftenposten for 21.04.2009 finner jeg følgende notis: "Sterilisert norsk skogshonning kan drepe gule stafylokokker som er blitt motstandsdyktige overfor antibiotika, viser en studie som er utført ved Ullevål universitetssykehus (...)"

Etter hjelpepleierskolen i 1971 jobbet jeg i ferier og helger mens jeg studerte. Min mentor i praksisperioden var søster Elisabeth, en erfaren Røde Kors-sykepleier som liknet Askepotts gudmor i Disneyfilmen, liten, rund og grå, kvikk i svingen og med gode, ofte ureglementerte løsninger på akutte problemer. "Ha på jod", sa hun. På den kirurgiske poliklinikken var det nemlig ikke noe som het engangs. Sprøyter og spisser ble lagt i bløt i såpevann, spylt gjennom med varmt vann flere ganger for hånd og sjekket om de fortsatt var spisse og hule før vi pakket og autoklaverte dem for ny bruk. Samme prosedyre for skalpeller. Vi både stakk og skar oss, men aldri fikk vi infeksjoner. Vi husket å jodde.

Ofte hadde jeg fastvakter på nettopp Ullevål. Det handlet mest om å snu tunge, slagrammede pasienter flere ganger i døgnet for å unngå liggesår. Likevel oppsto slike trykksår ofte, fordi blodsirkulasjonen er lav hos sengeliggende. Vi renset og vasket og smurte sårene med sinksalve med og uten tranvitaminer, men hadde først et liggesår etablert seg var det så å si uråd å bli kvitt. Skrekken var at det skulle gå "sykehusbakterier"i det. Jeg husket et annet søster-Elisabeth-råd: "Ha på honning" Vi prøvde dette og konstaterte at etter en natt med honning ble sårene rene og friske, nekrosen i kantene var hvit og vi snakket om hva som kunne være grunnen. En av teoriene var at sukkeret i honningen var mat for friske celler som fremmet tilhelingen av sårene. Men hvorfor ble de ikke infiserte? Senere lærte jeg om propolis, det stoffet biene selv produserer og smører rundt kubeinngangen for å stoppe bakterieangrep.

Om morgenen fikk vi skjenn av dagsykepleieren for uhygienisk søl. Turnuslegene smilte overbærende av vår overtro. Men nå er virkningen vitenskapelig dokumentert - og sterilisert, norsk skogshonning kjøpes på apotek. En kan ikke bruke helt vanlig honning må vite. Sånn som søster Elisabeth lærte meg i 1971.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar